Kjære slektninger og venner!
Jeg takker for den ære å få lov til å holde hovedtalen ved dette arrangementet.
Jeg heter Morten G. Kielland. Jeg er bror av Tore Kielland Gransæther. Vi har møblert våre navn litt forskjellig.
Min mor het Clara Kielland. Da hun ikke likte navnet Clara, ble hun hele livet hetende Mosse. Hun var datter av Birger Kielland, som var sønn av Gustav Blom Kielland, som var sønn av Gabriel og Gustava, det femte barn i rekken. Gustav Blom Kielland var ingeniør og tegnet monumentet som pryder farens grav her i Lyngdal. Gustavas grav i Skien har det samme monumentet.
Det er flere som er samlet her enn bare “Lyngdal-grenen”. Det er hyggelig at vi nettopp har sunget Jens Zetlitz. Denne dikterpresten tilhører ikke vår gren, men ”Ledaal-grenen”, som også er representert her ved deltakere fra Stockholm. Dermed skulle også disse være inkludert.
Som barn hørte jeg mye om Familiemøtet på Skoppum i 1923. Det var åpenbart en stor suksess, som avstedkom en bok om begivenheten og om vår familiegren. På Skoppum var så og si alle Gabriels og Gustavas etterkommere samlet. Det er nå over 80 år siden. Forgreninger og antall familiemedlemmer har økt over de ca. tre generasjoner som er gått siden da. Det er da to spørsmål som er naturlig å stille:
Har de nålevende etterkommerne fortsatt noe til felles? og
Vårt felles opphav, Gabriel og Gustava, er de fortsatt personer som står oss nær, hvis minne vi bør hedre, eller tilhører de historien, slik at vi kan se på dem med et kritisk blikk?
På det første spørsmålet, altså om vi fortsatt har noe felles, er svaret usikkert. På Skoppum henviste flere til en kristen innstilling. I dag er dette ikke så iøynefallende. Også vår familie er vel påvirket av tendenser i en tid hvor samfunnet blir mer verdslig. For å favne alle grenene, tror jeg vi må søke videre. Jeg kjenner ikke familien godt nok til å driste meg til å foreslå eventuelle fellestrekk. Først og fremst tror jeg fellesskapet, så vidt jeg har kunnet bedømme ut fra mine erfaringer, består i bevisstheten om å nedstamme fra Gustava Blom Kielland. Hun har åpenbart hatt evnen til å fascinere og en kraft til å slå gjennom i de flest gemytter, også i min avkristnede gren (jeg hadde nær sagt avkvistede – jeg er ugift). Jeg tror at de som ikke har denne bevisstheten, ikke er her i aften. Og da kan jeg vel uten skrupler dvele ved tippoldemor.
Hva består hennes gjennomslagskraft i? For det første utga hun sine memoarer, og ble dermed en av Norges første forfatterinner. For det andre skrev hun sanger som ble folkeeie. ”Erindringer fra mitt liv” er spesielt tilegnet etterkommerne. Teksten er både gripende og humoristisk, som når hun skriver om den ruinerte fru Brauman i Drammen, som ble påtvunget en rik døgenikt som skuslet bort hele formuen: ”Hun mistet alt, unntatt kjærlighet og repekt for sin mann, for det hadde hun aldri hatt”, og når hun skriver om familiens hun, som hadde det til felles med Kristian 4. at den hadde mistet det ene øye i kamp. At boken er så godt skrevet, imponerer spesielt når man tar i betraktning at den er diktert av en blind kvinne på over 80 år. Francis Bull kaller boken et av de mest tiltrekkende memoarverker i norsk litteratur.
Min barndom var befolket av en hærskare tanter, selv om min mor ikke hadde søsken. Men jeg hadde inntrykk av at de fleste kvinner på hennes alder som det var noe ved, enten var hennes kusiner eller tremenninger, altså oldebarn av Gustava. Disse fremstilte alltid Gustava som et nobelt menneske, et ideal til etterfølgelse. Knapt noen av dem var gamle nok til å ha truffet henne personlig, men tradisjonen om Gustava var sterk. Min mor sa ofte, når temperamentet løp av med henne: ”Tenk om oldemor hadde sett meg nå! Hva ville hun ha sagt?” Og så tok angeren henne.
Francis Bull skriver i ”Norsk Litteraturhistorie” om Gustava Kielland:
”(......) gjennom det bildet hun tegner av sin mann, og især gjennom den enkle og betagende skildring av hans død, får man indirekte et inntrykk av hennes egen skjønne personlighet. Hun er idealet av en norsk prestekone, from uten strenghet eller dømmesyke overfor annerledes-tenkende, omsorgsfull og oppofrende, et musikalsk, harmonisk, kjærlighetsfullt sinn.”
Hun var liten og vever. Selv om hun fremstiller seg selv som beskjeden, må hun ha hatt en viss karisma. Hun spilte og sang, og måtte til sin gru opptre i fine selskaper. Men så snart hun berørte tangentene, lot hun seg forføre av tonene hun frembrakte. Til repertoaret hørte ”Slaget ved Jena” og ”Bataljen ved Prag”, som hun 14 år gammel spilte ”friskt, freidig og feilfritt fra den første opptakten til den siste døende tonen av de flyktende troppers marsj”. Derav kan vi slutte at hun også hadde et visst dramatisk talent. Hun skrev dikt fra før hun var 12 år gammel. 13 år gammel kunne hun Oehlenschlægers dikt utenat. 13 år gammel tegnet og broderte hun dekorasjoner til selskapskjoler for å holde liv i seg og moren i nødsårene under 7-årskrigen. Senere underviste hun i musikk og språk å for å få inntektene til å strekke til. Hun behersket tysk, fransk og litt italiensk. Schiller leste hun på originalspråket. Alt dette før hun var 20 år gammel, og uten å ha fått noen særlig organisert, formell skolegang.
Dikteren Conrad Nicolai Schwach nevner i sine erindringer ”den høit begavede Gustava Blom” i sin omtale av familien Blom. Senere, under en egen overskrift ”Møte med Gustava Blom”, beskriver han en utflukt til Woxen gård og Bogstad i selskap med forfatterkollegaene Mauritz Hansen, Henrik Anker Bjerregaard og noen damer, hvorav Gustava Blom, ”en smuk, særdeles dannet, aandrig og høist livelig Pige”. Etter å ha besett maleriene og haven på Bogstad, blir de overrasket av regnvær og må ta inn på Woxen. Da det ikke er nok senger til selskapet, beslutter de å tilbringe natten med dans. Etter noen danser setter Gustava seg i en stol og sovner. Schwach skriver:
”(....) jeg syntes godt om hende uten å være forelsket i hende. Da hun var meget liden av Væxt samt spæd og meget yngre end jeg, behandlede jeg hende egentlig mere som et elskværdigt Barn end som en voxen Dame. Da hun var sovnet, klippede jeg en Lok av hendes smukke, blonde Haar, skrev på et af min Tegnebog udrevet Blad et Vers med Forklaring om Tyveriet og puttede Bladet i hendes Syepose.”
Conrad Nicolai Schwach bodde i Hurum om omgikkes familien Blom i Holmsbo og i Drammen. Kammerråd Peter Blom, Gustavas onkel, var ”dannet, musikalsk og beleven”. Hans hjem var ”et gjestfritt og muntert hus”. Gustavas fetter Kristian Blom, komponerte ”Sønner av Norge”, som var Norges nasjonalsang inntil den ble avløst av ”Ja, vi elsker”. Søster til Gustavas mor var gift med sorenskriver Wulfsberg på Stenset i Eiker, hvor de hvert år var i stort juleselskap. Omgangen med familien er festlig beskrevet i Gustavas memoarer. Familien besto åpenbart av velutdannede, kunstneriske og morsomme mennesker, som alle elsket Gustava.
Gabriel deltok i dette miljøet. Han kjente Gustava fra barnsben av, da hennes far arbeidet i Stavanger. De ble tidlig forlovet. Han gikk på skole i Danmark (Herlufsholm), men feriene tilbrakte han hos Gustava i Drammen, og han deltok i juleselskapene på Stenset. Han var en flott mann, vakker og intelligent, og en god danser. I begynnelsen av 1820-årene kommer han i kontakt med Brødremenigheten, og han begynner å utvikle seg i pietistisk retning.
Her kommer jeg tilbake til det andre spørsmålet jeg innledningsvis stilte: om våre forfedre er personer vi bør behandle med aktelse, eller om de er historiske skikkelser som vi også kan betrakte kritisk. Vi har tidligere i dag fokusert på alle fortjenestene både Gabriel og Gustava har innen kirken og misjonsbevegelsen. Nå tillater jeg meg å snu litt på perspektivet.
Gabriel forandrer seg, og nå gjelder det å få Gustava til å innse at hun er en synder. Han bearbeider dette fortryllende mennesket slik at hun bryter fullstendig sammen. Så skal hun bygges opp igjen ifølge hans nye overbevisning.
Gustavas familie følger utviklingen med bekymring:
Gustavas forlovede var blitt en ”hernhutter, en pietist, et hengehode. Han hadde forstyrret deres kjære, gode, livsglade Gustavas ro, og de var lite tilfreds med ham av den grunn, selv om de før hadde likt ham sa godt.”
Forfatterne av ”Misjonsarbeid i Lyngdal gjennom 100 år” bedømmer Gustavas familie slik:
”Dei hadde nok ikkje føresetnader for å skjøna at hennar mismod kom frå hennar eige forpinte hjarta,” Jeg må freidig tilstå at jeg selv tilhører denne mangelfullt utrustede delen av familien.
Det var forresten ikke bare Blom’ene som var bekymret. Også Gabriels farbror, presten Morten Henrik Kielland, omtaler i et brev Gabriel på en måte som får denne til å frykte at hans mor tror sønnen er blitt en hovmodig sværmer. Gabriels kontroversielle standpunkt la hindringer i veien for hans embetskarriere. Men det var kanskje ikke den han var mest opptatt av.
(I en kritisk periode ble han støttet av sin yngre bror Jan Theodor, som i det stille fikk stoppet en underskriftskampanje mot Gabriel. Til stede her er etterkommere av en annen yngre bror, Lauritz Christian.)
Gabriel blir utnevnt til sogneprest på Finnøy, et av landets minste prestekall. Han hadde også andre muligheter, men valgte Finnøy for å være nær sin mor i Stavanger. (Hva med Gustavas mor?). Han fremskynder avreisen fra Drammen i den grad at det knapt blir tid til å feire bryllup og ta avskjed. Familien samles likevel til en avskjedshøytid. Etter Gustavas hjerteskjærende atskillelse fra sin elskede familie presterer Gabriel å si: ”Stakkars Gustava mi! Jeg trodde de skulle ødelegge deg med sin kjærlighet. Det er virkelig rart at du ikke er blitt mer bortskjemt enn du er.” Jeg synes dette var brutalt gjort mot min lille heltinne.
Jeg har en kulturinteressert venn som nedstammer fra Sara Brochmann. ”Liten ekorn satt” er tilegnet henne. Hun var prestefrue i Kvinesdal og venninne av Gustava i Lyngdal. Min venn mener at disse to venninnene var litterære begavelser som ofret sin kunstneriske karriere på ekteskapets alter.
Gustavas evner var rike nok til at hun også briljerte i sin nye rolle. Hun ble, som vi vet, en eksemplarisk prestefrue. Hun støttet lojalt sin mann i de konfliktene som oppsto. Her kom nok all hennes kløkt til nytte. Hennes fysiske kraft sto visst ikke tilbake for den åndelige, for ut av dette vevre lille mennesket trillet barna som erter av en sekk. I løpet av 18 år fikk hun 9 barn, hvorav 8 vokste opp, hvilket for den tiden er en god ”gjennomføringsprosent”. Det var mannen som bukket under. Han dør i 1854, 58 år gammel. Gustava ble selv nesten 90 år.
I 1842 får Conrad Nicolai Schwach brev fra en av sine venner som har foretatt en reise i Vestre Agder:
”I Lyngdals Præstegaard talede jeg med en meget interessant Dame, Fru Kielland, som iblandt gode gamle Bekjendte nævnte Dig og foreviste i den Anledning en Seddel, hvor der i rimede Vers fandtes en Tilstaaelse for at Du havde stjaalet en Lok av hendes Haar. Hun anmodede mig om, ved Anledning at sende dig en venskabelig Hilsen fra hende. Nu er hun gift med Præsten Kielland i Lyngdal, er Moder til 8 Børn og lever vel. Mutantur tempora ovs.”
Dette hadde hun altså gjemt på som et minne fra sin ungdom.
Skillingsmagasinet nr 22 for 1889 skriver i en nekrolog over Gustava Kielland:
”Dette året (1820) danner det store Vendepunktet i hendes Livs Gang, det danner det første Led i den Udvikling der gav hendes person en saadan Magt og Indflydelse, at hendes Ånd spores lige ned til Børnebørns Børn og gjorde henne til det store Hjerte i et rigt pulserende Familieliv.”
Det er lett å slutte seg til at hun hadde stor innflytelse på etterkommerne. Men når det gjelder årsaken til dette, har jeg valgt å fokusere på flere aspekter ved henne, på sider som var fremtredende også før hun ble prestefrue, på hennes kunstneriske potensiale og festlige karaktertrekk, på hennes uomtvistelige allsidighet. Med så mange strenger på sin lyre kan hun fortsatt finne klangbunn i de forskjelligste individer. Dermed favner hun ennå lengre, ikke bare Børnebørns Børn, men også barnebarns barnebarn og disses barn (og sikkert også de som tilhører andre grener av familien), nemlig oss som er til stede her i dag!
Får jeg lov til å utbringe slektens skål!